JULIE TIL PALESTINA

bilde1

Om to uker reiser jeg til Palestina hvor jeg skal være ledsager på Vestbredden i tre måneder.

Ledsagerprogrammet drives av Kirkenes Verdensråd. I Norge er det Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Norges Kristne Råd og KFUK- KFUM Global som står bak programmet. Programmet startet i 2002 og har sendt over 1400 ledsagere fra forskjellige land, hvor 130 av de er norske. Det sendes ut fire nordmenn per kvartal. Man må ha fylt 25 år for å være med.

Som ledsager bor og jobber en sammen i et team på fire-fem personer fra forskjellige land på en av ledsagerprogrammets plasseringer på Vestbredden. Oppgavene går ut på å fremme ikke-voldelig motstand, samarbeide med Israelske og Palestinske fredsbevegelser og å rapportere menneskerettighetsbrudd. De konkrete oppgavene varierer fra hvilken plassering en havner på; noen steder er det å være tilstede og telle mennesker på kontrollposter, andre steder kan det være å være tilstede under husrivninger eller tvangsutkastelser, følge palestinske barn til skolen eller å ha konstant internasjonal tilstedeværelse i landsbyer.

For ikke lenge siden kunne jeg lite om situasjonen i Israel/Palestina. I våres var jeg Norgesturnéleder for YPP, Young Peace Performers. Deltakerne hadde vært på Vestbredden i fire måneder og i tillegg lært om konflikten på forhånd. De jobbet med kreativt kampanjearbeid. Fokuset var rettet på okkupasjonen og å skape engasjement hos de de møtte, til å ville ende den gjennom ikke-voldelig motstand. Dette skapte engasjement hos meg. Jo mer jeg lærte om situasjonen, jo mer engasjert ble jeg.

I sommer jobba jeg i en menneskerettighetsorganisasjon. Et av de første spørsmålene jeg fikk på intervjuet var ”Hvilke menneskerettighetsbrudd gjør deg forbanna og engasjerer deg?”. Dette spørsmålet har jeg i ettertid tenkt en del over. Jeg blir forbanna og engasjert av at folk i noen land opplever brudd på sine menneskerettigheter hver bidige dag, mens jeg sitter her i Norge og klager over i-landsproblemer som dårlig vareutvalg på nærbutikken og hakkete internettstreaming.

Jeg reiser til Vestbredden fordi en stat sperrer en hel folkegruppe inne og bygger en mur rundt og inn på deres land. Jeg reiser fordi mennesker fratas bevegelsesfriheten sin ved kontrollposter med begrensa åpningstider. Jeg reiser fordi en folkegruppe blir frastjålet naturressursene sine. Jeg reiser fordi det bor millioner av mennesker bare noen kilometer fra havet, som aldri har sett havet. Jeg reiser fordi det i flykningsleirer bor opptil fire generasjoner som ikke har fått hjemmene sine tilbake. Jeg reiser fordi det finnes veier som kun én av flere folkegrupper har lov til å kjøre på.

Jeg reiser fordi det viser seg at situasjonen på Vestbredden er roligere når det er internasjonal tilstedeværelse. Jeg reiser fordi verden trenger å få vite om menneskerettighetsbrudd. Jeg reiser for å holde håpet oppe om at undertrykkelsen og okkupasjonen en dag skal ta slutt og at det skal ende i en fredelig løsning for alle parter.

Jeg reiser fordi jeg har lyst til å gjøre verden mer rettferdig. Jeg vet at det er ambisiøst, men et sted må man begynne.