FNs solidaritetsdag for det palestinske folk.

Fra Bil'in, demonstrant skutt i foten før demonstrasjonen var ordentlig i gang.

I dag (søndag 29. november) er det FNs internasjonale solidaritetsdag for det palestinske folk, og i her til lands skal dagen markeres i flere byer. Venner av Palestina skal bruke første søndag i advent på å gå ut i gatene for å vise støtte og solidaritet under parolene: «Boikott Israel» «Anerkjenn Palestina» «Opphev okkupasjonen» og «Avskaff Israels kolonier». Undertrykkelsen okkupasjonsmakten driver er nesten blitt glemt med alt det som skjer i regionen. Det er derfor viktig at man vier sin oppmerksomhet til Palestina og det palestinske folk i dag.

I løpet av høsten har mye skjedd i Palestina. Situasjonen har eskalert og flere sammenstøt har funnet sted på den okkuperte Vestbredden og i Jerusalem. Den kollektive straffen Israel bedriver er folkerettstridig og motiverer flere palestinere til en voldelig motstand. Derfor er det viktig å legge fokuset på problemet i stede for kun å kritisere den voldelige motstanden. Hva motiverer egentlig palestinere i alle aldersgrupper og kjønn til å drive voldelig motstand? Hva får en kvinne i 40-årene til å gå løs på en sivil med kniv?

Det finnes sikkert mange svar på disse spørsmålene, men jeg tror mye ligger i frustrasjon og desperasjon. De som utfører drapsforsøk eller drap er fullt klar over at det vil koste dem livet, og det sier kanskje litt. Motstand mot undertrykkelse har foregått blant palestinere lenge. Ved siden av voldelig motstand har det i alle år også vært fredelig demonstrasjoner. Lite har kommet ut av det, men kampen fortsetter. Til tross for fredelige demonstrasjoner blir demonstrantene møtt med skarpt. For to år siden var jeg på demonstrasjon i Bil’in, en landsby utenfor Ramallah, og vi var ikke kommet til muren før min palestinske venn ble skutt i foten og hentet av ambulanse. Vi hadde ikke rukket å rope vår første «one, two, tree four, occupation no more» eller «From the river to the sea, Palestine will be free», og ungdommene hadde ennå ikke funnet fram sin hjemmelagde steinslynger før tåregassen lå i luften og skuddene ble avfyrt. At disse aktivistene møter opp hver eneste fredag og fortsetter kampen mot undertrykkelse er ikke annet en beundringsverdig. Jeg har flere ganger tenkt på hvordan unge klarer å vokse opp uten mer hat og hvorfor ikke flere driver en voldelig kamp på grunn av frustrasjon. Vi vet godt at løsningen ikke ligger i vold, men med undertrykkelse og okkupasjon i så mange år skal det godt gjøres å fortsatt holde hodet kaldt.

Selv om vi har sett en eskalering i voldelige handlinger i Palestina i det siste, ser vi også den ikke-voldelige motstanden vokser lokalt i Palestina men også internasjonalt. Pensjonsfond velger å trekke sine investeringer fra selskaper som opererer på okkupert jord, artister velger å avlyse konserter i Israel, og flere forbrukere velger bort produkter fra okkupasjonsmakten. Dette får oppmerksomhet i Israel, og flere lover blir vedtatt om ulovliggjøring av boikott. Det viser at denne formen for motstand påvirker Israel mye sterkere enn voldelig motstand som kun gir mer aksept i den israelske befolkningen for kollektiv straff. Denne kampen må ikke stoppe opp og vi må føre den videre. Julehandelen er så smått i gang å vi må sikre oss at ingen okkupasjonsvarer havner under juletreet i år.

Hjemme i Norge har vi en regjering som har handlet i feil retning. Vi har vært svært sjenerte og få uttalelser har kommet om Israels overgrep på palestinerne i høst. KrF, som har gjort en god innsats på svært mange punkter på neste års statsbudsjett, har gått beinhard inn for bistandskutt på hele 25 millioner kroner til palestinske flyktninger. Dette på tross av at utenriksminister Børge Brende i utgangspunktet ønsket å skjerme UNWRA (FN-organisasjon for palestinske flyktninger) for bistandskutt. Det er kanskje ikke så rart når Hans-Olav Syversen som ledet budsjettforhandlingene for KrF er medlem og tidligere leder av Israel venner på Stortinget. Å kutte i bistand til PA (palestinske selvstyremyndigheter) er en sak som er viktig å diskutere, er det bærekraftig å finansiere oppbyggingen av et statssystem som ikke fungerer? Burde Israel finansiere sin egen okkupasjonen? osv. Dette er reelle spørsmål som bør bli tatt opp, men når det gjelder flyktningene er det en annen situasjon. Flyktningene har levd i leirer i 67 år med rett til å vende tilbake. I dag lever de i en svært sårbar situasjon med tanke på borgerkrigen i Syria som raser for fullt. Dette budsjettkuttet vil føre til en større humanitær krise i de palestinske flyktningleirene, og kan få katastrofale konsekvenser. Å gjøre situasjonen verre for disse flyktningene vil skape mer frustrasjon og kan i verste fall føre med seg voldelig radikalisering og ekstremisme.

De palestinerne jeg har snakket med har et mål om fred. De er bare tydelig på at fred ikke er gratis. Fred må komme etter rettferdighet og løsningen ligger ved forhandlingsbordet. Problemet er at ingen av partene er klare for dette, Israel har urealistiske krav for å starte dialog, og PA er et splittet og lite fungerende talerør for det palestinske folk. Tilliten til PA går sakte men sikkert ned og det brygges på mer uroligheter i tiden som kommer. Derfor må det internasjonale samfunnet komme tydeligere på banen. Det må være konkrete punkter som skal ligge til grunn for forhandlingene: menneskerettigheter og internasjonale lover og konvensjoner. Når dette ligger til grunn kan man forhandle om realiteten på bakken og hvordan man skal løse den på best mulig måte for begge parter.

Det er svært urealistisk at Israel vil oppfylle disse punktene, dette på erfaring fra tidligere forhandlinger. Det er nettopp derfor vi skal drive en motstandskamp. Vi skal drive den motstandskampen som vil påvirke Israel mest og best mulig, nemlig BDS (Boikott, deinvisteringer og sanksjoner). En ikke-voldelig kamp for det palestinske folk. Lik kampen mot apartheidstaten Sør-Afrika. En kamp som vil seire, kanskje ikke i morgen, kanskje ikke neste år, men historien har vist at rettferdighet seirer tilslutt.